Sjarmtrollet Honey flytter til Lillehammer.
Av Merethe

GALATI, Romania: Det er 9. april og vår i luften.

– Boff, boff, boff.

Overalt bjeffes det. 62 hunder i alle størrelser og fasonger vil ha et voff med i laget. Det er straks luftetid for alle firbente som bor på den minste kennelen til Rolda (Romanian League in Defense of Animals). Inne lukter det stramt. To til fire hunder bor sammen i hver bås bak stengt nettingdør inne i en tett kennel. Mange hopper opp og ned og trykker snuten ut av nettingen for å hilse, mens noen er mer forsiktige.

I to innhegninger og en luftegård får alle hundene være ute mens kennelen rengjøres innvendig. Flori Enciu (47) setter ut en tunnel av planker og netting som lar sytten av hundene løpe rett ut til friheten i den ene innhegningen. Alle får lufte seg i noen timer mens hun spyler flisegulvet i båsene og setter frem friskt vann og mat i stålskålene. I et lite rom opp et trinn i enden av hver bås er det hundesenger og en og annen leke.

Liv og røre

Innimellom vaskingen kommer Flori ut for å løse opp situasjoner mellom hundene som kan utarte til slåssing.

– Hvis de samler seg i grupper, kan det bli slagsmål, forklarer hun og kaster en neve tørrfôr utover plassen, så hundene løper i alle retninger.

En rufsete, mellomstor kropp stormer mot oss fremmede. En sort og litt hvit bunt av pels og kjærlighet. Ingen kan tvile på at hun er glad. Halen vifter ustanselig. Så sleiker hun hender og løper rundt i luftegården, før hun stopper og knasker i seg litt tørrfôr fra bakken. Etter litt snacks er det igjen tid for å løpe på jorden og gresset. Honey på noe under ett år er ikke gatehund lenger. 10. mai skal hun fly helt til Norge og starte enda et nytt og bedre hundeliv.

Syvdagersjobb

Flori er kennelens eneste ansatte. Det er hun som sosialiserer hundene, og arbeidstiden er syv dager i uken. I fire år har hun arbeidet åtte til ti timer om dagen nesten hver eneste uke.

– Jeg er veldig glad i jobben min. Hundene mine og datteren min, Rafaella (7), er familien min, forteller hun.

Hver gang hun kommer ut fra et av de tre kennelhusene, samler hundene seg rundt henne. Fem til ti adopteres bort i måneden. De fleste er her i to til tre måneder før de blir adoptert, men noen kan være her i både ett og to år. Flori gråter alltid når en hund drar.

– En liten bit av hjertet forsvinner hver gang, sier hun trist.

Hennes egen hund bor hos sønnen på 32 år. Hun savner å ha hunden hjemme hos seg, men hun leier hos venner nå. Siden hun ikke kan ha hunden hos seg, besøker hun sønnen så ofte hun kan.

Tusenvis er adoptert

Ingen vet hvor mange gatehunder det finnes i fattige Romania, men de offisielle tallene sier nesten to millioner. En ny lov om hjemløse dyr er under arbeid, men Rolda mener at korrupte myndigheter ikke tar problemet på alvor. Historiene om inhuman avlivning av dyr og dyreplaging er mange.

Elena Daniela Costin (32), eller Dana som alle kaller henne, drømte om å hjelpe hjemløse dyr. I 2005 stiftet hun Rolda, en frivillig organisasjon uten økonomisk støtte fra rumenske myndigheter. Hun har møysommelig bygget seg opp et nettverk i og utenfor Romania. Organisasjonen driver to kenneler og er i gang med å bygge den tredje.

– Siden myndighetene ikke tjener penger på å løse dette, er de ikke interessert, sier Dana.

Dana er født og oppvokst i byen Galati, hvor det sies at det bor mellom 15.000 og 18.000 hjemløse hunder og katter på gatene. Hun ser hvordan de lider uten mat, drikke, stell og kos. Bare i fjor fikk flere enn 1500 hjemløse dyr fra Galati hjem i andre land ved hjelp av Rolda. Hundene bor nå blant annet i USA, England, Nederland, Tyskland og Norge. Siden våren 2010 har nordmenn adoptert hunder herfra. Nye eiere finner hundene via sosiale nettverk som Facebook, finn.no og via venner.

– Det er to hundefengsler i Galati som eies av myndighetene og ett som eies av en organisasjon. Alle tre er veldig skitne. Tisper og hannhunder bor sammen uten at de er sterilisert eller kastrert, og valper dør fordi de ikke blir vaksinert, forteller Dana.

Alle store byer i Romania har minst ett hundefengsel som eies av myndighetene. Det finnes også noen kenneler ute på bygdene og i landsbyene.

Bevoktet kennel

Den eldre, røde Fiaten rister og humper seg frem på jordvegen. Nærmest overalt er det hunder, som regel to eller flere sammen i en liten flokk. Bak mer eller mindre tette gjerder skimtes forfalne hus og skur. En hund som ligner på Honey er nysgjerrig på søppelsekken utenfor en port. Bilradioen pøser ut musikk via EuropaFM 103,4.

”Corazón espinado” (”Gjennomboret hjerte”) med Carlos Santana på høyt volum forstyrrer ikke den sultne hunden.

Fem minutters sakte kjøretur unna den lille kennelen ligger Roldas andre, store kennel på en høyde i slettelandskapet. Sjåføren Vasile Mijaldja (38) jobber fulltid der sammen med fem andre menn. Rett utenfor den bevoktede porten går en eldre, tannløs mann med en gressende ku i bånd. Han smiler bredt og vennlig når han blir fotografert.

Lurveleven

– Voff, voff, voff! Bjeff, knurr, boff.

Hundeglammet vil ingen ende ta. 450 hunder, voksne og valper, sitter innelåst i Roldas store kennel nå. Den isende vinden fra Sibir tar et godt grep. I de fire enorme brakkene med åpen nettingvegg og -dør sitter og står hundrevis av høylydte hunder. Alle har oppmerksomheten rettet mot menneskene. Det finnes ikke varme i brakkene. Noen av hundene hutrer og fryser i den kalde vinden. Eller er de redde?

Vasiles kollega Alexandro Tudor (53) rengjør burene. Med en langkost skyver han hundeekskrementene ut i rennesteinen.

Vasile og Alexandro putter hendene inn i båsene, eller går inn, og koser med og klapper hunder.

– De er ikke aggressive, de er snille, sier de.

Noen er redde, og løper og gjemmer seg i rommet innerst i båsen.

– Vi vasker bur, gir mat og vann, tar hundene til veterinæren når det er nødvendig og går tur med dem, forteller Alexandro.

Det var her Honey bodde før hun kom til den lille kennelen.

Gatehunder i byen

Vasile styrer bilen i sikksakk bortover bygatene for å unngå hull og sprekker i asfalten. Norsk vegstandard har aldri synes bedre.

”Hello, is it me you’re looking for?” Lionel Richies stemme fyller bilen mens løshundene sitter, ligger, står eller beveger seg langs vegkanten.

En liten, brun hund vil krysse vegen over til bilen. Akkurat da suser en stor, hvit bil forbi mens den tuter vilt. Men uten å bremse ned. Et vanlig syn her. Hunden klarer seg så vidt uten å bli truffet.

”Your love is for free”. Rumenske Smiley synger opp mens bilen passerer tre mellomstore hvite, skitne gatehunder ved havnen.

På bussterminalen nede ved havnen ligger en hund og sover på ryggen. En yngre mann krysser plassen, som er tom bortsett fra den sovende hunden. Mannen går rett på, og hunden flytter seg. Den følger stille etter mannen noen meter, før den går tilbake. Så setter den seg ned og snuser på noen blomster.

Honeys historie

Litt over 5300 hunder og katter er kastrert via Rolda frem til nå. Over 70 % av dem er gatehunder og resten er hjemløse katter.

– Minst en gang i uken drar Vasile eller en annen for å hente flere dyr. Og minst to-tre ganger i uken blir vi bønnfalt om å hjelpe forlatte dyr, forteller Dana.

Det var Vasile som hentet Honey i begynnelsen av desember i fjor etter en bekymringstelefon. Klissvåt og iskald lå hun i en eske sammen med to store hunder. Vasile trengte ikke beskyttelseshanskene. Honey bare satt og logret, og lot seg fange.

– Honey ble dumpet da hun var liten valp og bodde på gaten. Hun fikk jevnlig matrester av ti sykepleiere på barnesykehuset i sentrum, sier Dana.

Nå er loppene for lengst borte og Honey har blitt kastrert. På den lille kennelen har Honey sosialisert med de andre hundene og Flori.

100 prosent av hundene som kommer seg til Roldas minste kennel, får hjem.

Adoptering i Norge

Mange av de nye, norske eierne møter hunden for første gang på flyplassen. I tillegg har Marit Sandøy (56) et midlertidig fosterhjem for organisasjonen.

Fra før eier hun hundene Coral (5) og Lotta (4) og pusene Zakarias (8) og Leonora
(4). Langpelsede Coral er tidligere gatehund fra Granada og kom til Marit fra Spania for halvannet år siden. Engasjementet hennes for hjemløse hunder fikk en enda mer praktisk retning etter en feriereise der.

Hittil har hun funnet nye hjem i Norge til 11 rumenske gatehunder. Marit har jevnlig kontakt med de nye eierne, og de fremhever alle hvor tillitsfulle og kjælne de nye familiemedlemmene er.

Honey skal få bli hos Marit. Hun falt pladask allerede da hun så et bilde av valpen.

Et eget hjem

Svisj, svosj. Lille Honey løper fra seg i full fart i den inngjerdede haven utenfor det hvitmalte trehuset i sentrum av Lillehammer. Hun snuser inn ukjente lukter mens halen vifter fornøyd.

– Pip, pip, pip.

Marit klemmer på en leke, og Honey kommer løpende med tungen ut av den ene siden på munnen. Den lange panneluggen flyr opp og ned over de sorte øynene.

Det er 11. mai og ett døgn siden Honey og Rita (2) forlot kennellivet i Galati for å reise til Lillehammer.

Det er verken bjeff eller knurr fra noen i den nye flokken, og nå skal det utforskes innendørs. Honey snuser litt i kattekassen i entreen og svinser innom alle rom. På kjøkkenet finner hun noe hundemat, som hun deler med Rita.

– Åh, så sultne, sier Marit når matskålen tømmes på sekunder.

Fire skåler med ny mat settes frem. De to nyankomne får litt ris blandet i maten for å unngå maveproblemer. Begge har allerede gjort fra seg ute, både ved ankomst på Gardermoen og i haven hjemme. På stuegulvet finner Honey et tyggeben og hopper opp i sofaen for å kose seg.

En tidlig søndagsmorgen 11 dager senere styrer Marit den store, hvite bilen forsiktig ut gjennom smijernsporten. Inni sitter fire hunder som tente lys. Flokken skal til fjells og få løpe fritt.
Flere bilder