Om Grunnlegger

 

Mitt navn er Elena Daniela Costin, ofte forkortet til Dana. Jeg startet ROLDA kort tid etter at jeg var ferdig med videregående skole. Faren min ble født i Transylvanis (“Draculaland”), og moren min i Galati, som også er min fødeby. De jobbet hardt hele livet, for å gi meg den beste omsorgen og den beste utdannelsen, og de støttet mine interesser og hobbier. Selv om de lærte meg å ha respekt for dyr, tillot de meg aldri å ha hund i den lille leiligheten, som vi delte med min bestemor. Hver gang jeg besøkte mine besteforeldre derimot, så koset jeg meg med deres katter, den lille pekingneseren Norica, ja til og med noen høner. 

Besteforeldrene mine døde rett etter at kommunismens fall, og det var i dette momanget at antallet gatehunder nærmest eksploderte i Romania. Dette skyldes muligvis at antallet hunder under kommunisttiden ble kontrollert med barbariske, inhumane metoder. Ryktene sier at under kommunismen ble det laget en hel industri rundt hundene, hvor de fanget løshunder, holdt fanget de i møkkete kenneler (dessverre er mange av disse fortsatt møkkete idag), avlivet med strøm og flådd. Skinn og pels ble så brukt til vesker og sko, og kjøttet ble solgt til store deler av Asia.

Da jeg var i 20-årene, nærmest eksploderte antallet løshundee over hele Romania, inkludert i min hjemby, Galati. Dette medførte en alarmerende økning i antallet organiserte hundekamper, som stort sett ble oversett av politiet. Organiserte hundekamper er nå fullstendig ulovlig, men har ikke forsvunnet helt.

 

Min første rescuehund var en Schæfer, som ble funnet forlatt i en lokal park. Han var stygt skadet, antakelig i en hundekamp, men veterinæren klarte å få ham bedringens vei. Jeg kalte ham Printz. Han var veldig aggressiv mot ndre hunder og mot mennesker – igjen; antakelig fordi han hadde blitt trent til å sloss – men gradevis aksepterte han, med tid og masse kjærlighet, meg og min familie. Printz var den første hunden mine foreldre tillot inn i sin lille leilighet; virkelig en stor ære!

 

(Ps; jeg og mamma deler fortsatt den samme, lille leiligheten idag. Ett av de 2 rommene er omgjort til kontor. Herifra gjør jeg all den administrative jobben.)

På grunn av Printz aggressive adferd, kunne jeg ikke ta ihus andre hunder før i 2002, da han døde helt uventet. Jeg var sønderknust, men visst at det var en jobb som måtte gjøres. På dette tidspunktet hadde jeg hverken shelter eller plass å tilby utallige hundene jeg fant.

Jeg spurte både venner og familie, om jeg kunne få låne hagene deres for å få hjulpet. De var veldig støttende, og til tross for at dette var en flott korttidsløsning for å hjelpe noen få hunder, visste jeg at dette ikke var nok.

Miforeldrene mine sikret min passjon økonomisk, og til og med etter at ROLDA ble internasjonalt kjent, fortsatte de å støtte meg hver gang de hadde muligheten. Så langt har moren min støttet oss med ca 300 000 RON (ca 620 000 kroner)

 

På grunn av Printz, så visste jeg hvilke kostnader det å redde og pleie en hund medfører iform av mat, veterinærregninger osv. På samme tid ble internett mer populært i Romania, spesielt i form av offentlig internettkafeèr. Jeg gikk på slike kafeèr hver eneste ettermiddag, og betalte stort sett såkalt “nattsum”, da dette var vesentlig mye rimeligere, og jeg trengte lang tid for å – helt alene, jeg var nemlig for stolt til å be om hjelp – finne ut hvordan jeg startet pc’n, hvordan jeg brukte internett, hvordan lage en e-mailkonto osv. Det kan hende det er overraskende, men jeg hadde ingen erfaring med pc, og jeg kunne overhode ikke engelsk, noe som gjorde ting mye mer vanskelig! Hver lille ting jeg lærte om pc’n, var en liten seier, og mengden informasjon jeg plutselig hadde tilgjengelig, var rett og slett utrolig! Jeg lærte om de store dyreredningsorganisasjonene, om å bygge sheltere og om alle de andre tingene veldedige organisasjoner gjør rundt omkring i verden. På dette tidspunktet hadde det gått opp for meg, at å drive ett veldedig foretak i Romania, med midler kun samlet inn i Romania, ville være umulig. Men ved å bruke internett, fikk jeg en god idé; jeg kunne spørre om hjelp internasjonalt. Såvidt jeg vet, hadde ingen annen romens veldedighetsorganisasjon åpnet opp for internasjonal støtte på dét tidspunktet.

 

Smtidig bestemte vår tidligere president seg for å gjennomføre en masseavlivning av hunder i Bucharest. Dessverre oppdaget jeg på dette tidspunkt veldedighetsarbeidets mørke side.

Andre dyreredningsorganisasjoner i Romania gjør det ofte vanskelig for andre å få suksess. Dette er ett sant mysterie for meg, fordi jeg føler vi alle burde jobbe sammen, og versette hverandres forsøk på gjøre livet bedre for våre dyrevenner.

Jeg oppdaget på dette tidspunktet noe nytt om meg selv; jeg er veldig motivert og bestemt. Over de neste få årene, ble min utholdenhet mitt fremste våpen i kampen mot…..urettferdighet. Jeg var alltid en liten rebell på videregående, men ettersom tiden gikk, både skapte og fulgte jeg mine egne regler og verdier.

 

Helt fra starten av, har min strategi vært kvalitet over kvantitet. Dette er grunnen til at de første shelterene jeg bygget, var fullt isolerte,
og etterfulgte en respektert, britisk modell, til tross for at vi mottok en rekke klager fra noen lokale innbyggere (inkludert enkelte veldedige organisasjoner), som var uenige i vår avgjørelse om å gjøre det så komfortabelt som mulig for ROLDAS hunder. Jeg fortsatt den veien jeg anså som riktig. ROLDA er den første romenske organisasjonen som har bygget ett moderne shelter for løshunder. Det har vært det beste i over 10 år, og andre har fulgt i våre fotspor.

 

TLøshundproblemet er enormt i Romania, det er estimert til ca 2.5 millioner hunder. Selv om jeg skulle ønske det, er jeg klar over at ROLDA ikke kan redde de alle. Men, vi kan endre samfunnet, opplyse befolkningen, redde så mange hunder som vi har budsjett for, og vi kan gjøre det på en ansvarsfull måte! Dette er den eneste måten vi kan gå foran med ett godt eksempel på.

 

I 2007 startet ROLDA samarbeidet med det største stålfirmaet i hele Europa. Som ett resultat av dette, bygget vi ett moderne shelter, med en kapasitet på 700 hunder og en veterinærklinikk, som i skrivende stund trenger utstyr. Jeg er veldig stolt over det vi har oppnådd så langt, men jeg er smertelig klar over at det fortsatt er mye å gjøre. Én dag, da jeg er gammel og grå, vil jeg svært gjerne være istand til å se tilbake og – med en hund ved min side – vite at jeg gjorde alt jeg kunne, for å hjelpe.

 

Mine beste egenskaper er helt klart utholdenhet og motstandsdyktighet. De to hovedutfordringene mine, har hele tiden vært å måtte forholde meg til likegyldighet, og å få samlet inn nok penger. Det sies at veiek til suksess, er mer vakker enn selve suksessen, og dét er sant; enhver lille seier gir meg ett stort smil om munnen! Jeg har virkelig nytt å bygge den veldedige organisasjonen ROLDA, og jeg håper du også kan bli en del av det (klikk her, for å se hvordan du kan hjelpe.)

 

For å gi ett kort svar på spørsmålet jeg startet med; “hvis du kunne være hvem som helst i hele verden, hvem ville du være?” Så er svaret “meg selv!” Kanskje med noen små endringer underveis, hvis det hadde vært mulig. Kanskje med litt med tro på meg selv. Men jeg ville likt å være meg selv, og leve det tidvis vanskelige livet, som ett liv med dyreredning ofte er. Ett liv som blir muliggjort med hver enkelt av dere som stoler på meg, og som støtter ROLDAS arbeid i Romania.

 

ROLDA startet som en liten gruppe, med en veldig beskjeden nettside. Vi hadde intet budsjett, og endel veterinærregninger da dette eventyret startet. Nøkkelen til suksess er lidenskapen til å gjøre det du er ment til å gjøre. Så enkelt er det. På vegne av meg selv og de tusener hunder vi har reddet igjennom årene, og de tusener hunder vi vil redde i framtiden, takker jeg deg fra bunnen av mitt hjerte!

untitled-2