Da jeg var i 20-årene, nærmest eksploderte antallet løshunder over hele Romania, inkludert i min hjemby, Galati. Dette medførte en alarmerende økning i antallet organiserte hundekamper, som stort sett ble oversett av politiet. Organiserte hundekamper er nå fullstendig ulovlig, men har ikke forsvunnet helt.
Min første rescuehund var en Schæfer, som ble funnet forlatt i en lokal park. Han var stygt skadet, antakelig i en hundekamp, men veterinæren klarte å få ham på bedringens vei. Jeg kalte ham Printz. Han var veldig aggressiv mot andre hunder, og mot mennesker – antakelig fordi han hadde blitt trent til å sloss – men gradvis, og med mye tid og kjærlighet, aksepterte han meg og min familie. Printz var den første hunden mine foreldre tillot inn i sin lille leilighet; virkelig en stor ære!
(Ps; jeg og mamma deler fortsatt den samme, lille leiligheten idag. Ett av de 2 rommene er omgjort til kontor. Herifra gjør jeg nå all den administrative jobben.)
På grunn av Printz aggressive adferd, kunne jeg ikke ta ihus andre hunder før i 2002, da han døde, helt uventet. Jeg var sønderknust, men visst at det var en jobb som måtte gjøres. På dette tidspunktet hadde jeg hverken shelter eller plass å tilby de utallige hundene jeg fant.
Jeg spurte både venner og familie, om jeg kunne få låne hagene deres for å få hjulpet. De var veldig støttende, og til tross for at dette var en flott korttidsløsning for å hjelpe noen få hunder, visste jeg at dette ikke var nok.
Foreldrene mine sikret min passjon økonomisk, og til og med etter at ROLDA ble internasjonalt kjent, fortsatte de å støtte meg hver gang de hadde muligheten. Så langt har moren min støttet oss med ca 300 000 RON (ca 620 000 kroner)!
På grunn av Printz så visste jeg hvilke kostnader det å redde og pleie en hund medfører, i form av mat, veterinærregninger osv. På samme tid ble internett mer populært i Romania, spesielt i form av offentlig internettkafeèr. Jeg gikk på slike kafeèr hver eneste ettermiddag, og betalte stort sett såkalt “nattsum”, da dette var vesentlig mye rimeligere. Jeg trengte lang tid for å, helt alene (jeg var nemlig for stolt til å be om hjelp), finne ut hvordan jeg startet pc’en, hvordan jeg brukte internett, hvordan man lager en mailkonto osv. Det kan hende det er overraskende, men jeg hadde ingen erfaring med pc, og jeg kunne overhode ikke engelsk, noe som gjorde ting mye mer vanskelig! Hver lille ting jeg lærte om pc’n, var en liten seier, og mengden informasjon jeg plutselig hadde tilgjengelig, var rett og slett utrolig! Jeg lærte om de store dyreredningsorganisasjonene, om å bygge sheltere og om alle de andre tingene veldedige organisasjoner gjør rundt omkring i verden. På dette tidspunktet hadde det gått opp for meg, at å drive ett veldedig foretak i Romania, med midler kun samlet inn i Romania, ville være umulig. Men ved å bruke internett, fikk jeg en god idé; jeg kunne spørre om hjelp internasjonalt. Såvidt jeg vet, hadde ingen annen rumensk veldedighetsorganisasjon åpnet opp for internasjonal støtte på dét tidspunktet.
Samtidig bestemte vår tidligere president seg for å gjennomføre en masseavlivning av hunder i Bucharest. Dessverre oppdaget jeg på dette tidspunkt veldedighetsarbeidets mørke side.
Andre dyreredningsorganisasjoner i Romania gjør det ofte vanskelig å få suksess. Dette er ett sant mysterie for meg, fordi jeg føler vi alle burde jobbe sammen, og verdsette hverandres forsøk på gjøre livet bedre for våre dyrevenner.