Bar ble oppdaget klynkende og med anstrengt pust bak en busk, som om han ikke lenger hadde styrke eller vilje til å kommunisere sin smerte til omverdenen….som om han bokstavelig talt hadde valgt seg et sted å tilbringe sine siste dager – alene, som for ikke å forstyrre verden rundt seg.

Kanskje var tanken på å forlate denne verdenen en lettelse for Bar. En verden som ønsket han – som alle andre hjemløse dyr – velkommen med ondskap, ensomhet og urettferdighet. En verden som tvang han til å sulte, til å måtte utholde sykdom og smerte, til å måtte oppleve uberettiget uvitenhet og tortur…en verden som behandlet han urettferdig uten noen som helst grunn.

For Bar var det en stor lettelse å skulle forlate en slik verden. Han kunne ikke lenger gå for å finne spiselig søppel i gatene. Han kunne ikke lenger krabbe seg frem for å lete etter drikkevann. Han kunne ikke lenger engang finne noen grunn til å forsøke. Så han la seg ned bak en busk…ventet på at smerten skulle forsvinne.

Men så fant vi han….og introduserte han for en helt ny verden full av vennlighet, medlidenhet og kjærlighet. Vi gav han en grunn til å kjempe, og det gjorde han.

Såret på benet hans så ut til å være rundt en uke gammelt. Bars svekkede immunsystem gjorde at vi ikke kunne amputere benet hans med det samme. I to uker nektet han å spise noe som helst. Veterinæren behandlet han med smertestillende medisiner, antibiotika og intravenøs næring for å gjøre han klar for operasjonen.

Like etter at veterinærbehandlingen startet, kom Bars appetitt tilbake. Ikke bare matlysten, men hans appetitt for livet. I dag spiser han normalt og i løpet av noen få dager er han klar til å opereres for å amputere det skadede benet. Dette er det første og viktigste skrittet på veien til hans nye liv.

Og vi vil være der sammen med han. Alltid!