Ben – ROLDAs første esel

I 12 lange år ble eselet Ben solgt fra den ene slemme eier, til den neste. Ingen av dem brydde seg om ham. De tok seg ikke engang bryet med å klø ørene hans, eller stryke ham forsiktig over mulen.

For disse ignorante eierene var Ben kun ett arbeidsredskap, som de stod fritt til å bruke slik de ville.

Det er nå 4 år siden Ben ble reddet av ROLDA, og fortsatt hender det han rykker til i redsel når vi går over for å kose litt med ham. Ved ankomst, var hele kroppen, ja til og med hodet hans,dekket av sår. Det tok måneder før de fysiske sårene hadde grodd. De psykiske sårene, derimot, de er der fremdeles, hele 4 år senere…

Som ett ungt føll, måtte Ben bære tunge lass over strekninger på flere kilometer, hver eneste dag. Han fikk bare akkurat nok mat, til å holde seg i live, før det hele gjentok seg neste dag. Han ble tvunget til å jobbe selv om han var utslitt, dehydrert, sulten, og syk. Og om han skulle nekte å jobbe, ble han slått til blods, som straff.  B en var slett ikke ulydig, han var bare utslitt og redd!

Som ved ett mirakel klarte han å holde seg i live i hele 10 år med dette blodslitet, han ble brukt av flere landsbyboere og bønder, fram til han ble solgt til en lokal gjeter, som ønsket å bruke ham som sausegjeter. Men selv om Ben nå ikke lenger behøvde å jobbe like hardt fysisk, var ikke hans liv som mishandlet slave over, for han ble også daglig mishandlet og slått, av sin nye eier. Ben jobbet for denne bonden, fram til han en dag ikke lenger var til nytte, og ble dumpet i grøftekanten, rett utenfor landsbyen.

En veterinær så ham der, og varslet så politiet, som kom og fjernet stakkars Ben fra veien.

Da han kom til oss, hadde han ikke noe navn. Det var vi som kalte ham Ben.

Ben var dekket av sår og parasitter, han var alvorlig dehydrert og veldig, veldig tynn! Den første gangen jeg gav ham en klem, kunne jeg kjenne ribbena hans stikke ut under huden. Jeg var helt knust!

Hjerte mitt knuste i tusen små biter, da jeg så hvor livredd stakkars Ben var.

Da en kollega utbrøt at Ben høyst sannsynlig aldri hadde smakt en gulrot i sitt liv, klarte jeg ikke lenge å holde tårene unna, for det er noe av det tristeste jeg noensinne har hørt! Jeg mener: hvor dyr er da egentlig en gulrot?? I dag spiser Ben gulerøtter med stor pasjon! Han er også veldig glad i epler. En dag fikk han noen pærer av meg, og jommen likte han ikke de og.

Jeg gjør alltid mitt beste for å vise mine følelser i det jeg skriver, for mitt mål er nemlig ikke bare å informere om dyrene vi redder, og gjøre folk obs på problemene vi møter på daglig basis, jeg ønsker også å få folk til å forstå hva hvert dyr føler og opplever! Alle dyr trenger vår empati.

Jeg hadde aldri før hatt ansvar for ett esel. Jeg hadde aldri tidligere koset med ett esel (med mindre du regner med den turen jeg og mamma tok til dyrehagen i Buchurest, da jeg var liten.) Men, du trenger virkelig ikke ett helt livs erfaring med dyr, for å føle med dem, for å vise dem omsorg, eller for å elske dem…

Jeg og Ben oppdaget vår egen kommunikasjonsform… Han lager en morsom lyd på lang avstand, hver gang han ser meg. Ettersom jeg kommer nærmere, prater jeg til ham med en vennelig stemme, så jeg ikke skremmer ham vekk. Det tok oss månedsvis å få Ben til å stole på mennesker igjen, vi jobbet i hans tempo, vi tvang ham aldri til å gjøre noe han ikke selv ville. Med masse tid, og haugevis av støtte, så har nå Ben overkommet sin traumatiske oppvekst.

Kanskje vil ikke Ben noensinne overvinne alle sine frykter, og kanskje er dette en god ting?

Frykt er bare negativt når det ødelegger livet ditt, men Ben nyter jo sitt nye liv her hos oss. Kanskje den dyptliggende frykten han fortsatt føler for enkelte ting, er det som vil hjelpe ham til å holde seg på alerten, og styre unna farlige ting, mennesker, og situasjoner?

Vi er så glad for at Ben for tilbringe pensjonisttilværelsen her hos oss, på en trygg plass, omgitt av mennesker og hunder, som elsker ham. Vi tror Ben er ca 20 år gammel. Vi kan ikke forandre fortiden hans, men vi vil fortsette å sikre hans trygge og lykkelige framtid!

Tusen takk for at du leste Bens historie! Mens du har lest hans historie, lider tusenvis av esler over hele Romania videre. Dette gjelder spesielt i de fattigste områdene av landet, inkludert det områdeet ROLDA opererer i. Sammen kan vi endre disse eslenes skjebne, og gjøre deres siste år til fredfulle pensjonistår, med den verdighet, respekt, og kjærlighet som de fortjener!

Hjelp ROLDA med å bygge ett lite, rimelig (men koselig), og velutrustet shelter til eslene i vårt område!

Esler trenger ikke veldig mye plass, eller luksuriøse omgivelser for å trives, men gjett om de vil verdsette klemmene, all den gode, sunne maten, og tryggheten som ROLDAs redningsteam vil gi dem hver eneste dag! Vi har masse land å bygge på, vi trenger bare økonomisk hjelpe til å kjøpe materialene vi trenger for å realisere drømmen vår: ett esel-shelter som vil vare i generasjoner!