Det finnes mange – både små og store – organisasjoner som gjør godt arbeid, men noen er heldige og overlever lengre enn andre.

When ROLDA started, I never imagined how we would be 15 years later, or how fast the years would pass. Together with my team, we were always busy with what happens TODAY, with rescuing and other struggles. We got used to authorities not helping us (sometimes contrarily), and we also got used to our community’s indifference about our work. We trained ourselves to ignore gossip and slander that once hurt like a knife in the heart. By leaving behind all the negativity, we were able to keep going even stronger. Da ROLDA ble etablert, ante jeg ikke hvordan organisasjonen ville se ut 15 år senere, langt mindre hvor fort de femten årene ville gå. Jeg og teamet mitt er alltid opptatt med det som skjer I DAG, vi lever i nuet, og takler de daglige utfordringene med redninger, og alle de andre uforutsette hendelsene som preger vår hverdag. Vi har blitt vandt til at det offentlige ikke vil hjelpe oss (noen ganger gjør de faktisk det motsatte), og vi har også vennet oss til at samfunnet vi lever i, ikke bryr seg nevneverdig om jobben vi gjør. Vi har lang øvelse i å overse sladder og bakvasking, alt det som gjorde veldig vondt i starten. Ved å ikke bry oss om alt det negative, blir vi bedre rustet til å gå videre, og vi blir sterkere mens vi går.

ROLDA er min baby, alt jeg tenker på og bryr meg om. Jeg har holdt på med organisasjonen min siden jeg var i tjueårene, og på den tid var det å sende e-mail fortsatt nytt og ukjent. Internettbruk var ulovlig i starten, i tillegg var nettet tregt og falt ned rett som det var. Da det ble lovlig, hadde privatpersoner ikke råd til internett hjemme, og jeg tilbrakte timevis på interettkafèer (som oftest på nattestid, fordi det var rimeligere da), jeg måtte lære meg både hvordan jeg brukte en pc, og også engelsk, slik at jeg kunne fortelle resten av verden om de rumenske gatehundenes skjebner.

For de virkelig store organisasjonen, er 15 år bare en liten del av deres eksistens og historie, enkelte av dem er jo over 100 år gamle. Men med tanke på at jeg har drevet ROLDA siden starten, og i over halvparten av mitt voksne liv, så representerer disse 15 årene alt: starten, hverdagens utfordringer, alle drømmene om å transformere ROLDA til noe eksepsjonelt. Fra jeg var ferdig med videregående skole, har livet mitt handlet om dette: en hånd til de livredde dyrene, så de har noe trygt å holde fast i, en hjerne som konstant forsøker å forstå deres adferd og møte deres behov, en kropp som stadig utfordres til å være kreativ og ressurssterk, og for ikke å glemme: ha litt flaks.

I løpet av disse 15 årene, har lite endret seg for de stakkarene som ender opp i offentlige sheltere. Det er det triste faktum, og enda verre: EU (som Romania ble medlem av i 2007), ignorerer fortsatt problemet gatehunder, ett problem som faktisk utgjør en helsetrussel for innbyggerne i landet vårt. Men på den positive siden, så har ROLDA satt ett godt eksempel for andre rumenere som har vendt seg til internett for å søke støtte til sitt rescuearbeid. De gangene jeg har ett ledig øyeblikk til å tenke over dette, føler jeg stolthet over at ROLDA er en pionér for andre, rumenske dyrevernsaktivister. (Samtidig vil jeg minne om at det ALLTID er lurt å be organisasjonen du vurderer å støtte, om å sende deg deres organisasjonsnummer og regnskapstall, slik at du er sikker på at de er legitime. Dette er også viktig for de seriøse organisasjonene, da en god organisasjon driftes på transparent grunnlag!)

15 gode grunner til å vurdere å hjelpe ROLDA (eller å fortsett og støtte oss):

ROLDA har en fantastisk miks av internasjonale ledere, frivillige, adoptanter og donorer, som alle har det til felles, at de har blitt med i et ungt og fantastisk flott, rumensk team. Ett rumensk team som har vokst betydelig det siste året. Dette er unge sjeler, som alle gir av sine talenter for å hjelpe dyrene som virkelig trenger det. Og selvsagt: mine venner og mentorer, Hege og Lolita, som står ved min side gjennom de verste øyeblikkene i livet mitt, som gir meg sin tillit og selvtillit til å lede organisasjonen, til å ta de viktige avgjørelsene, avgjørelser som de følger og opprettholder, uten å nøle. Og aller viktigst: det fantastiske teamet av omsorgspersoner som kanskjeikke er de med den høyeste utdannelsen, men som er der dag ut og dag inn, 7 dager i uka. I ekstremt hete sommerdager, og i de iskalde vinterne er de der for å hjelpe hundene våre, så de kan leve tryggere, og tørre å håpe på en bedre framtid, i sitt helt eget for alltid hjem!

ROLDAs misjon er ikke noe annerledes enn andre verdige organisasjoners. ROLDAs misjon er å redde, sheltre, rehabilitere og omplassere de mishandlede, neglisjerte og hjemløse dyrene i Romania. Men fordi jeg har vært her siden starten, så vet jeg sannheten bak disse ordene, nemlig tårer, søvnløse netter, bekymringer, skuffelser og offer. Og allikevel får jeg gåsehud når jeg tenker på de små detaljene, som ett par øyne som sier ha det til meg, for aller siste fang, fingrene mine som slipper en takknemmelig pote, ett siste farvel til en takknemmelig gatehund, som er på vei til ett nytt hjem og ett bedre liv, forandringen en hund gjennomgår, fra den ankommer shelteret vårt som en traumatisert gatehund, til den drar herfra, som en flott bestevenn for ett menneske i et nytt og ukjent land. Jeg har opplevd utallige øyeblikk som dette, for mange til å holde rede på, men allikevel er hvert eneste øyeblikk som dette, unikt og spesielt. Jeg føler meg i sannhet velsignet som liker jobben jeg har så godt, den har forandret seg fra en jobb, til nær en besettelse. ROLDA har formet meg til den personen jeg er i dag, jeg har nå en grunn til å tro, en grunn til å sloss, en grunn til å håpe. Jeg lurer på om hele vår misjon kan oppsummeres slik: ROLDA gir håp – fordi håp er det som gir våre liv mening. Tusen takk for at du er en del av min drøm, og takk for at du er en del av ROLDA!

Så, hva har ROLDA utført, disse første 15 årene?