Vi som lever på kloden i dag, kjenner dens opprinnelse. Vi kjenner dyrenes og menneskets opprinnelse. Det er mange hundre år siden vi lærte å navigere verdenshavene, men det å navigere det havet av ord vi er utrustet med, det er langt vanskeligere.

Vi tar oss ikke tid til å velge de korrekte ordene for det vi ønsker å si, ei heller klarer vi slutte å bruke ord som våpen, og heller bruke dem som redskaper for å uttrykke følelser, og til å hjelpe hverandre. Det moderne mennesket foretrekker visst å prate ensomt inn i en telefon, ett redskap som kun benyttes for å konvertere lyd til forståelige ord. Det er ikke så mange år siden ett håndskrevet brev, var det ultimate tegn på at man var verdsatt.

Riktig kombinasjon av bokstaver, gir ord, ord som igjen kan beskrive en penn, en telefon, mat, og bortenfor alt dette, så kan de beskrive våre aner, våre fjerne slektningers vaner, våre dypeste følelser, og båndene vi skaper til hverandre, vi som deler de samme pasjoner og tro.
Og ordene kan også beskrive kjærligheten, den som overvinner alt annet.

Dersom ordene en dag blir borte, vil også menneskeheten bli borte, for det er ordene som definerer oss som art.
Ikke alle de mekaniske, robotstemmene, men de som kommer fra hjertene våre, de som trigger følelser som gjør at vi føler oss levende. De som gjør som gjør at vi FØLER.

Omgjort til en kommersiell fortelling, burde julen egentlig være den tiden av året, hvor vi blir påminnet om, og gitt en nys sjanse til å vise omsorg for andre, så vi kunne føle oss vel i vår egen hud, fordi vi var så snille og sjenerøse. Og spesielt i år, når våre sjeler har blitt dramatisk utfordret med usikkerhet, forandringer og frykt, knyttet opp mot isolasjon og Koronapandemi.

Nå trenger vi ord, mer enn noensinne før. Vi trenger de for de eldre, som det unge samfunnet alltid virker for travelt opptatt til å sakke farten litt for, til å lytte til, og gi en klem, for dyrene som lider på grunn av vår kollektive arroganse og likegyldighet, og for de uheldige, de som vi har plassert nederst på rangstigen, nederst i samfunnet.

Jeg skriver denne lange teksten, før jeg presenterer årenes tall for ROLDA, rett og slett fordi kommunikasjon og medfølelse er de flotteste tingene jeg deler med ROLDAs støttespillere, utenom kjærligheten til dyrene. Jeg er takknemmelig for den moderne teknologien som gjør at ROLDAs støttespillere fra hele verden, kan forenes.