Doner 
Sponse en hund 
En blind hunds lange reise
Når vi reddet White Angel, visste vi at hun var blind. Men vi hadde ingen anelse om hvordan hun hadde overlevd så lenge alene og uten å kunne se ute i gatene. Vanligvis jakter hjemløse hunder på mat, eller leter etter matrester i søppelkasser. En blind hund må lukte seg frem til maten, men hvordan finner den veien dit uten å komme ut for dødelige hindre som raske biler…eller sultende hunder som kan finne på å angripe?
White Angel var dekket av sår og gamle arr, og var underernært men full av håp i møte med mennesker. Det er faktisk sjelden jeg møter en hund som har gitt opp håpet.
Å se White Angel så full av håp og liv sammen med oss, gjorde at jeg var sikker på at hun lett ville bli adoptert. Jeg ba om at hun skulle finne et godt hjem hvor hun ville bli elsket, og jeg tror at noen må ha hørt bønnene mine – for like etterpå ble vi kontaktet av en norsk dame som var interessert i å adoptere henne.
Marte har erfaring med blinde hunder fordi hun har adoptert andre tidligere. Ikke bare elsker hun disse hundene som om de skulle vært barna hennes, men hun trener dem opp til å gå på lange turer og til og med bli med på fisketur…eller trener dem til å redde andre hunder som har gått seg vill i de norske skogene.
Etter mange måneders venting, var White Angel som nå hadde fått det nye navnet Zinga, klar til å reise til Norge for å møte Marte og den nye flokken sin. Vi var alle nervøse fordi vi ikke visste hvordan en blind hund ville takle en slik lang reise. White Angel lot seg imidlertid ikke stresse, og var faktisk mye mer avslappet enn oss andre.
Hun fant seg fort til rette og nøt reisen. Hennes verden er ikke så mørk som vi trodde. Hennes verden er plettfri, full av håp…fargene hun aldri har sett forvandlet til en verden av lukter. En eksplosjon av lukter og vibrasjoner.
Første gangen Zinga luktet på Marte, var den første gangen hun luktet en altoppslukende kjærlighet, hengivenhet og et vennskap som ville vare livet ut. Zinga fikk oppleve sin første klem, første godbit…en trygg seng og et varmt hus. Hun ble behandlet som en vanlig hund og ble en del av flokken. Langturer, klaring, fisking….hun kunne nyte hvert eneste minutt av sitt dyrebare liv. Det er en annen spesiell egenskap ved disse hundene…å leve her og nå, og å nyte hvert eneste øyeblikk…
I Romania ville antagelig Zinga ha vært død nå. I Norge ble hun gjenfødt. Med sitt vennlige vesen, sin uskyld og smilet i hennes vakre ansikt, er Zinga og hennes nye mamma Marte som to prinsesser i et eventyr der miraklenes tid ennå ikke er forbi.
