Doner 
Sponse en hund 
ROLDA hjelper hunder som Bobby
Å redde dyr i nød er en jobb vi som redder dem gjør i samhandling med mennesker…du kan ikke skille dette arbeidet fra lokalsamfunnet og hvordan mennesker behandler dyr. Gjennom alle disse årene har jeg jobbet med å forbedre mine ferdigheter i å møte og å håndtere mennesker på en måte som er til hjelp for dyrene.
Jeg forøker å trene meg opp til å forstå tradisjoner, til å forstå hva som ligger bak menneskers adferd, til å jobbe med dem istedenfor å være hard, hevngjerrig og overlegen.
Dyremishandling kan ikke tolereres, her er jeg kompromissløs. Men jeg forsøker å forstå hvorfor mennesker overlater en hund til oss fordi de ikke lengre har råd til å ta vare på den, eller når valper gis bort fordi folk ikke kan ta vare på en hel skokk med dyr som har blitt født i bakhagen deres. Jeg forsøker å respektere gamle menneskers tradisjoner heller enn å vise arroganse. Jeg tror at gjensidig respekt er til det beste for å bedre dyrevelferden.
Å forsøke å påtvinge mennesker mine meninger og tvinge dem til å gjøre som jeg vil – selv om dette ser ut til å bli mer og mer vanlig i dagens samfunn – er ikke måten jeg ønsker å håndtere dette på. For dyrevelferd, spesielt på landsbygda, er et følsomt tema og det er vanskelig å få moderne tanker og handlinger til å slå rot i ekstremt tradisjonelle og fattige lokalsamfunn.
Men Bobbys tilfelle fikk meg ut av balanse og rokket ved strategien min. Jeg vet at Bobbys eier er gammel, og jeg forstår at hun ikke har penger eller overskudd til å ivareta denne hunden.
Jeg forstår at i hennes verden trenger Bobby bare en vannskål og litt middagsrester, fordi jobben hans er å bjeffe på fremmede. Og selv om jeg ikke skulle forstå dette, vil det ikke gjøre noen forskjell fordi Bobby sin eier er for gammel til å ha vilje til å endre sin oppfatning. Hvilken verdi har en hund for mennesker? ‘Ingen’ i forhold til en ku som gir melk eller høner som gir egg og til slutt slaktes for å gi menneskene et godt måltid.
Ingen har noen gang i Bobbys vært brydd med å gi han en ormekur eller vaksiner. Det å kjæle med og å vise omsorg for en fastlenket hund ville sett rart ut – rene galskapen.
Dette er en vanlig holdning på landsbygda. Jeg forsøker å forstå dette også.
Men hvor vanskelig ville det vært for noen å ta av et halsbånd som ble festet på han når han var en liten valp, og som nå har praktisk talt spist seg inn i halsen hans og laget et dypt kjøttsår?
Jeg beklager, men uansett hvor hardt jeg forsøker kan jeg ikke klare å forstå hvorfor noen – ung eller gammel – ikke gidder å gjøre den bittelille jobben med å bytte ut det alt for trange halsbåndet med et større slik at hunden slipper å lide. Jeg ønsker ikke å overdramatisere, eller å gjøre Bobbys historie om til en filosofisk betraktning.
Jeg er bare fylt med avsky overfor meg selv, for at jeg gjør en for stor innsats i å forsøke å forstå andre mennesker, å forstå et lokalsamfunn som på noen områder ikke virker å være interessert i å lære noe nytt og ikke ser ut til å bry seg.
eg forsøker å finne en viss grad av menneskelighet i de mange banale detaljer av dagliglivet vårt. Men noen ganger sliter jeg virkelig med å forstå hvilken retning menneskeheten ser ut til å være på vei.
Gi en gave
