Jeg skriver dette brevet, fordi det er viktig at denne hundens historie blir fortalt.

Min intensjon er ikke å gjøre deg trist og lei, men om du leser hele brevet, så vil du nok være enig med meg, i at vi fortsatt kan redde hundeliv, endre deres verden, og forandre framtiden for så mange av de gatehundene som det fortsatt er håp for…som det fortsatt ikke er for sent for.

Jeg kom inn i din familie, da jeg var en liten valp, og i begynnelsen så likte dere meg, alle sammen.

Men ettersom jeg vokste til, og ble større, så satte dere meg i en kjetting, foran huset. Og dere glemte at jeg eksisterte… Jeg forble alene i min lille verden, i mitt lille, improviserte hundehus. Og årene gikk…

Dagene kom, og dagene gikk. Det var dager det regnet inne i hundehuset mitt, det var dager jeg frøs, og dager jeg sultet. Og hele tiden var så alene, så ensom!
Og slik gikk tiden, slik gikk årene, og jeg ble gammel.

Bena mine var smertefulle øynene trette. Og ofte følte jeg meg svært syk. Og jeg var så alene, så ensom!
Så en dag, kom du ut i min lille verden, og du så meg igjen. Men du tok bare tak i nakkeskinnet mitt, og slepte meg ut av hagen. Du kastet meg ut!
Den dagen ble jeg en gatehund, én av mange hunder som blit hjemløse da vi blir for gamle.

Dette er min siste vinter. Og nok en gang, så har jeg ikke spist noe på dagevis. Det er vanskelig å gå noe sted for å finne mat, det er vanskelig å spise det jeg måtte finne, fordi tennene mine er så smertefulle. Jeg er trøtt hele tiden, og jeg er så alene, så ensom.
Så jeg la meg ned, på bakken ved ett hus, ett hus som kunne vært mitt hjem, og jeg sovnet der på bakken, helt alene og ensom.

Dette var dagen jeg krysset Regnbuebroen, fikk mine vinger, og fløy avgårde til hundehimmelen, hvor våre drømmer går i oppfyllelse og jeg har det bra.

Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke hunden være menneskets beste venn, den tiden vi er på jorda?
Jeg skriver dette brevet, fordi jeg vet du bryr deg! Jeg VET at det finnes mennesker der ute, som bryr seg om hunder som meg!

Jeg er her for å minne deg på at shelterne er overfylte, men at det firtsatt ikke erfor sent, for noen heldige få!
Ingen hunder skulle dø navnløse, sultne, frysende. Ingen hunder fortjener dette, og ingen hunder gir opp håpet om å bli reddet, flr det øyeblikket vi drar vårt aller siste åndedrag!